De fleste av forfatterne jeg har likt og lest igjen gjennom årene har vært svært fjern for meg, og ikke noe jeg har knyttet meg til som person.
Margit er annerledes. Margit Sandemo ble for meg en skikkelse, en person, et menneske jeg på et vis har knyttet meg til uten å noensinne har møtt personen, som har føltes levende for meg tross fravær av personlig kontakt. Mye på grunn av den enorme betydelse bøkene hennes har hatt for meg som individ, i det tidspunkt der jeg møtte på forfatteren og bøkene.
Vekten av bøkene i mitt liv er intet mindre enn altomveltende. I en tidperiode av mitt liv der jeg var særlig sårbar og ensom kunne jeg enkelt ha flyktet fra virkelighet gjennom å slå inn på alkohol og dop for å slippe unna sjeleverk. Det som i stedet skjedde var at jeg flyktet fra virkelighten for en liten stund til en alternativ virkelighet skapt av en fantasi som overgikk min egen. Jeg fikk et sted å gjemme meg, akkurat slik Bastian fikk det i Den uendelige historien. Jeg ble en del av en verden, en virkelighet utenfor min egen, et sted der jeg trygt kunne gjemme meg og føle meg hjemme.
Denne virkeligheten skapte venner for meg som ingen kunne overgå. Og jeg var ikke alene.
Under årene som har gått etter denne svært sårbare tiden har jeg funnet likevekt og balanse, og jeg er overhode ikke så sårbar som jeg var da. Likevel har Margit, og fremfor alt Isfolket, hatt en særegen plass i mitt hjerte. Og å få beskjed om hennes bortgang kun 94 år gammel var et spark i magen jeg tross alt ikke var helt forberedt på.
«Kun 94 år». Så fort alderen overstiger 80 år burde det ikke være en overraskelse at man går bort. Likevel er det noen mennesker man føler burde leve evig. Margit var en slik person. Tross skrantende helse på slutten var hun mer levende enn mange andre mennesker er som unge. Og jeg tror hennes fantasi skulle overgått min enda om hun hadde levd nå i dag.
Er Margit en fantastisk forfatter, rent teknisk sett? Kanskje ikke. Men teknisk bra skrevne bøker kan være møkk kjedelige og forferdelige å lese. Bryr jeg meg da spesielt mye om at hun kanskje ikke er fantastisk teknisk forfatter? Overhode ikke. Det er ikke slikt som er viktig for meg. For meg er det mye mer viktig med leseopplevelse og inneholdet. Og scorer man høyt på dem anser jeg at vi snakker om en bra forfatter. Og jeg får utrolig mye leveopplevelse av inneholdet til Margit i hennes bøker.
På et vis hadde jeg nesten ventet meg at Margit skulle bli minst 150 år. En slik som henne kan jo ikke dø. Hun motbeviste meg og gikk bort, 94 år ung. Men jeg tror Margit likevel har lykkes med det forskerne enda har til gode å knekke nøtta på: Hvordan leve evig. Margit kommer aldri til å dø. Hun er med oss i sine berettelser, fordi hun la igjen så mye av seg selv i bøkene hun skrev. Hun var ikke distansiert fra fortellingene, jeg tror ikke hun hadde klart å fjerne sin person fra det hun skrev om hun aldri så mye forsøkte. På det viset vil hun leve gjennom bøkene sine, disse utrolige skatter hun har etterlatt oss, den utrolige prestasjonen hun har klart med å bli så levende og stor for alle.
Min største sorg er at hun aldri fikk oppleve å se Isfolket bli film eller serie. Hvor mange ganger de har forsøkt eller startet undersøkelsene om mulighet for å lage film aner jeg ikke. Mange var de, og de falt alle i fisk. Jeg håper vi en dag får se Sagaen om Isfolket bli en serie. Med dagens data-animasjon burde det ikke være spesielt vanskelig å gjennomføre om bare et budsjett og pengene finnes til det. Siden Margit nå har forlatt oss og det ikke kommer nye bøker fra henne tror jeg dette blir mitt neste håp: Å en dag få se hennes fantasi på filmlerret. Eller netflix.
Takk for alle bøkene Margit. Takk for din fantasi, din rike fantasi som overveldet meg og flere andre. Takk for at du fantes, og takk for at du aldri ga opp.
